torsdag 31. mai 2012

Island Del 3.

Her kommer de siste bildene fra Island.
Begynner med bilde av en stavkirke som de har fått av Norge.

 Fiskeren stirrer lengselsfullt på alle de store fiskebåtene.

 Her stoppet noe av lavaen (utbruddet som var i januar 73)


 Dette Isanlegget har min pappa, og onkel bygd (mamma hjalp også til)

 Her inne er det den store festivalen på Island holdes vært år i august.
Da settes det opp store telt på rekker og rad og så er det fest i mange dager, med masse morro...

Vestmannaeyjar-øygruppen ligger utenfor sørkysten av Island og består av flere små øyer som alle er dannet av vulkanutbrudd i den holocenske tidsepoken. Heimaey, som er den største øya i øygruppen og den eneste bebodde, består også av litt materiale fra den pleistocenske tidsepoken. Det mest synlige landskapstrekket på Heimaey før 1973, var Helgafell – en 200 meter høy vulkankjegle som ble dannet i et ubrudd for rundt 5 000 år siden.


Øygruppen ble bosatt første gang rundt 874, opprinnelig av rømte, irske slaver tilhørende vikinger på det islandske fastlandet. Disse bosetterne ga øygruppen sitt navn – da Irland var vest for den skandinaviske fastlandet. Selv om øya har vært plaget av dårlig vannforsyning og piratvirksomhet gjennom store deler av sin historie, har den likevel blitt det viktigste senteret for Islands fiskeindustri, med en av de få gode havnene på sørsiden av landet, og med en plassering midt på en god fiskebanke.


 Surtsey den nye øya 
Surtsey («Surts øy») er en vulkansk øy utenfor sør-kysten av Island. Øya er også Islands sørligste punkt. Den ble skapt av et vulkanutbrudd som begynte 130 meter under havoverflaten, og nådde overflaten 14. november 1963. Utbruddet kan ha startet noen få dager tidligere og varte fram til 5. juni 1967, da øya nådde sin maksimale størrelse på 2,7 km². Siden da har erosjon fra vind og bølger ført til en stadig reduksjon av størrelsen, og i 2002 var den kun 1,4 km².[1]
Den nye øya ble oppkalt etter ildens hersker Surt fra norrøn mytologi, og ble nøye studert av vulkanologer under utbruddet, og har siden utbruddets slutt blitt sett på med stor interesse av botanikere og biologer etterhvert som forskjellige dyr og planter har etablert seg på den golde øya. De undersjøiske magmaåpningene som skapte Surtsey er en del av Vestmannaeyjars undersjøiske vulkansystem, som igjen er en del av den den midtatlantiske ryggen. Vestmannaeyjar-systemet forårsaket også det berømte utbruddet av Eldfell på øya Heimaey i 1973. Utbruddet som dannet Surtsey skapte også noen andre små øyer langs denne vulkanske kjeden, slik som Jólnir og noen ikke navngitte øyer. De fleste av disse erroderte bort i løpet av kort tid. (Wikipedia)







På utsiden av øya. Her er det masse fugler som hekker.







Her er vi inne i krateret til Eldfell, vulkanen som hadde utbrudd i -73.

Eldfell (på norsk «Ildfjell») er en i overkant av 200 meter høy sinderkjegle-vulkan på den islandske øya Heimaey, som ble dannet da et vulkanutbrudd begynte uten forvarsel 23. januar 1973, like utenfor byen Heimaey.

Utbruddet utløste en alvorlig krise og førte nesten til en permanent evakuering av øya. Vulkansk aske falt over mesteparten av øya og ødela mange hus. En strøm av lava truet med å stenge havnen, som var øyas hovedinntektskilde via fiskeriflåten. En operasjon ble iverksatt for å kjøle ned lavaen ved å pumpe sjøvann på toppen, noe som var vellykket og forhindret lavaen fra å stenge havnen.

Etter at utbruddet var over, brukte øyfolket varmen fra den sakte, avkjølende lavaen til å produsere varmt vann og generere elektrisitet. De brukte også noe av den utbredte tefraen, neddfall fra de eksplosive utbruddene, til å forlenge rullebanen på øyas lille flyplass, og som fyllmasse som de bygget 200 nye hus på.


Muligheten for at lavastrømmen kunne stenge havnen var den største trusselen som innbyggerne sto overfor. En mulig plan som ble overveid dersom havnen ble stengt, var å lage en kanal gjennom en lav sandtunge på nordsiden av øya for å lage en ny åpning inn i havnen, men det ble spekulert i at dette ikke ville bli nødvendig dersom hastigheten på lavastrømmen kunne reduseres


Det første forsøket på å bremse strømmen av lava ved å spyle forkanten med sjøvann, begynte den 7. februar, og selv om vannvolumet var relativt beskjedent med 100 l/sekund, hadde det merkbar virkning. Kjølingen av lavaen gikk sakte, men oppnådde maksimal effekt siden nesten alt vannet ble omdannet til damp. Straks effekten av avkjølingen hadde vist seg, økte innsatsen med å bremse og til slutt stanse strømmen av lava.
Tidlig i mars ble pumpekapasiteten økt da en stor klump av krateret brakk løs fra toppen av Eldfell og sakte gled på toppen av lavastrømmen nedover mot havnen. Klumpen, som fikk navnet Flakkarinn («Vandreren» på norsk), ville ha utgjort en alvorlig trussel mot havnen dersom den hadde nådd helt ned, og oppmudringsbåten Sandey ble bragt inn den 1. mars for å forhindre dette. Professor Sigurgeirsson ga råd til pumpemannskapene om hvordan de best kunne bremse lavastrømmen på den mest effektive måten. Omsider delte klumpen seg i to mindre biter som begge stoppet rundt 100 meter fra havnemunningen. (Wikipedia)



Hus som lå nær revnen ble snart ødelagt av lavastrømmen og tefranedfall. Noen få dager etter at utbruddet hadde begynt, snudde vinden til vestlig retning, noe som resulterte i omfattende nedfall av tefra over resten av øya, med påfølgende store ødeleggelser på eiendommer. Mange hus ble ødelagt av vekten på asken, men redningsmannskapene såvel som frivillige arbeidet utrettelig med å fjerne aske fra hustak. Igjensnekring av vinduer reddet ytterligere hus. I slutten av februar dekket tefra det meste av øya og laget av nedfall var enkelte steder opptil 5 meter tykt. Bortsett fra fallende aske var det noen hus som også brant ned til grunnen etter å ha blitt truffet av lavabomber, eller sto direkte i veien for den strømmende lavaen. (Wikipedia)



Huset til Oløf og Ketil. Et veldig flott hus, med veldig grei planløsning.

En kjempeflott solkrok på baksiden
Siste bilde fra Heimaey, nå er vi klare til å reise hjem.

Vi kjørte bortenom en flott foss som heter Seljanfoss og er en av de mest kjente fossene på Island.

Det går an å gå på baksiden av den, det gjorde ikke vi. Da hadde vi blitt så våte.


Dagfinn, Ketil og Oløf.


(Informasjonen er hentet fra Wikipedia)

En nydelig og spesiell natur. 
Jeg kunne veldig gjerne reist på fototur rund om på Island.
Og det er sikkert kjempefint her om sommeren når det er blitt grønt.


Tusen hjertelig takk for oss det var en flott opplevelse.
Ingvill


1 kommentar: